Å utvide elektrisitetstilgang over Afrika sør for Sahara er en enorm ingeniøroppgave som krever betydelige investeringer og en nytenkning av hva energitilgang betyr.
Sett fra en bane nær jorden om natten, er de glitrende kjennetegnene til industrialiseringen synlige over store deler av planetens overflate. Nesten overalt er nattehimmelen opplyst med stålbygde lyssystemer, som markerer rekkevidden til teknologi og urbanisering.
Imidlertid gjenstår flere "mørke soner", med Afrika sør for Sahara som representerer et flertall av den globale befolkningen som for tiden mangler tilgang til makt. Rundt 600 millioner mennesker er uten nettstrøm her og utbyggingen av energiinfrastruktur henger etter andre regioner.
Avhengig på steder av lokalisert, generatorbasert kraft som koster mellom tre og seks ganger hva nettforbrukere betaler, er virkningene av denne lappeteppeenergiforsyningen vidtrekkende og grunnleggende.
Afrika sør for Sahara har en raskt voksende og urbaniserende befolkning, men mangel på tilgang til elektrisitet påvirker alt fra utdanning, med barn som ikke kan lese etter at solen har gått ned, til befolkninger som ikke kan få tilgang til livreddende vaksiner på grunn av mangel på tilstrekkelig kjøling.
Å konfrontere energifattigdom er avgjørende for å møte FNs bærekraftige utviklingsmål (SDGs), og det betyr å utvide og diversifisere elektrisitetsinfrastruktur og -produksjon over hele regionen sør for Sahara.
Off-grid fornybar kraftproduksjon, kalt Utility 3.0, kan representere en ny modell for global kraftproduksjon
Kraften til å endre
For tiden genererer de 48 landene som utgjør Afrika sør for Sahara samme mengde kraft som Spania, til tross for at de har en samlet befolkning på 800 millioner. Imidlertid pågår ambisiøse infrastrukturprosjekter over hele kontinentet for å takle dette problemet.
The West African Power Pool (WAPP) utvider nettilgangen over hele regionen og etablerer et felles elektrisitetsdistribusjonssystem blant medlemslandene. I øst vil Grand Ethiopian Renaissance Dam legge til 6,45 GW til landets nasjonale rutenett.
Lenger sør bygger Angola for tiden syv store solenergiparker som vil bruke en million solcellepaneler for å generere 370 MW kraft som vil nå store byer og landlige samfunn.
Prosjekter av denne art krever store investeringer og tilgang til materialer, og regionens behov for stål vil bare vokse etter hvert som infrastrukturen utvides. Dette er like sant for tradisjonell energiproduksjon, som naturgass, som for fornybare kilder.
For den raskt urbaniserende befolkningen representerer disse massive prosjektene game changers som vil utvide sikker og rimelig tilgang til elektrisitet, men for mer avsidesliggende steder er løsninger utenfor nettet nødvendig. Her kan småskala fornybar kraft spille en betydelig rolle.
Teknologiske alternativer til nettbasert kraft har stadig blitt redusert i kostnader, med solcelledrevet belysning og forbedrede batterier, og svært effektive LED-lys som også bidrar til å utvide tilgangen.
Småskala stålbygde solfarmer som kan gi kraft til hele lokalsamfunn er også levedyktige i en region som spenner over det såkalte solcellebeltet som spenner over planetens ekvator. Denne nedenfra og opp-tilnærmingen til energiproduksjon, referert til som Utility 3.0, representerer et alternativt og komplementært system til tradisjonelle offentlige bruksmodeller og kan representere fremtiden for den globale energiomstillingen.
Enten det er regionsomspennende megaprosjekter eller småskala lokalisert energiproduksjon, kommer stålbygde teknologier til å spille en viktig rolle i å transformere energitilgangen i Afrika sør for Sahara. Dette er avgjørende for å takle energifattigdom, møte bærekraftsmålene og overgangen til en mer bærekraftig økonomisk modell.
