(følger fra forrige side)
Intergranulær korrosjon av austenitisk rustfritt stål er hovedsakelig i det sensitiserte temperaturområdet, noe som lett fører til utfelling av kontinuerlig retikulær kromrik (Cr, Fe) 23C6 langs korngrenser. Dermed er det krombristete området rundt korngrensen dannet, og bredden av den kromutarmede sone er ca. 10-5 cm. Når nedbørstiden (Cr, Fe) 23C6 ikke er for lang, blir ikke krombristzonen gjenopprettet på grunn av langsom diffusjonshastighet av krom. Kromutbruddssonen gjør krominnholdet nær korngrensen lavere enn grenseverdien n / 8, slik at kromutbruddssonen blir en mikroanode og korroderer. Ved langvarig oppvarming i det følsomme temperaturområdet, kan den kromfattige sonen elimineres ved diffusjon av krom, og tendensen til intergranulær korrosjon kan elimineres.
Fordi stålets korrosjonsbestandighet er relatert til karbidreaksjon, er det åpenbart at innholdet av karbon i austenitisk stål og dets termodynamiske aktivitet bestemmer tendensen til intergranulær korrosjon av stål. For karboninnhold er løseligheten av austenitt i Cr18Ni9-stål 0,02% under 600 ° C, hvoretter nesten ingen (Cr, Fe) 23C6 utfeller. Når C er mindre enn 0,03%, er det ingen intergranulær korrosjon. Derfor er den mest effektive måten å løse den intergranulære korrosjonsegenskapen i rustfritt stål, å produsere ekstremt lavt karbonfritt rustfritt stål, slik at stål C <0,03%, som="" for="" eksempel=""> For elementene som påvirker den termodynamiske aktiviteten til C, fremmer alle elementer som øker aktiviteten til C (som nikkel, kobolt og silisium) intergranulær korrosjon; alle elementer som reduserer aktiviteten til C (mangan, molybden, wolfram, vanadium, niob, titan) hindrer alle dannelsen av intergranulær korrosjon. Av denne grunn legges et sterkt karbid ofte til austenitisk rustfritt stål for å danne titan eller niob, som danner en stabil TiC eller NbC og fikserer C i stål. Slike som 1Cr18Ni9Ti, 1Cr18Ni11Nb og så videre.
( fortsettelse følger...)
Vennligst klikk for å lære mer.
